HoLina

Heldigvis byr fortsatt menneskeheten på stor grad av variasjon. Vi må ha et bevisst forhold til verdien av dette, og vise den ydmykhet og respekt den fortjener.

Illustrasjon fra pixabay.com

Naturens iboende evne til mangfold og tilpasning er vakker og nærmest ubegripelig. Det er spennende å ”lese” omgivelsene i et evolusjonsmessig perspektiv. Mennesker har utviklet en så høy grad av intelligens at den, paradoksalt nok, setter vår eksistens i fare. Den naturlige evolusjonen klarer ikke å holde tritt med vår høyteknologiske utvikling.

Man antar at det moderne mennesket, homo sapiens sapiens, utviklet seg i Afrika for ca. 200 000 år siden. De utvandret videre til Midtøsten og Europa omkring 100 000 år senere. Nye omgivelser ga nye utfordringer, og vi ser mange eksempler på hvordan menneskene gjennom evolusjon har tilpasset seg disse. De som flyttet lengre fra ekvator utviklet hud med mindre pigment som gjorde det lettere å utnytte mindre sollys til å danne vitamin D. Videre utviklet de smalere nesebor og lengre neser for bedre å håndtere innånding av kald luft. Det er trolig at de også mistet en del egenskaper på veien. Faren for angrep av rovdyr ble mindre i kaldere strøk, og jeg vil tro evnene til å håndtere dette ble dertil dårligere. De som utvandret nordover utviklet kanskje dårligere evne til løping og kroppskontroll på bakgrunn av endret trusselbilde? Imidlertid var det større sjanse for overlevelse hvis man håndterte de utfordringene kulde og dårligere tilgang på mat innebar.

Illustrasjon fra pixabay.com

Det bisarre ved menneskets natur er at enkelte opp igjennom historien har satt seg over den naturlige, evolusjonsmessige utviklingen. På merkelig vis har de ment at de har et slags guddommelig overblikk som gjør dem i stand til å overgå naturen og som dermed gir dem rett til å herse med menneskeheten.

Som vi vet finnes det mange grelle eksempler på dette. Det anslås at over 9 millioner afrikanere ble fraktet over Atlanterhavet som slaver. For de aller fleste er idéen om å sette seg til herre over folk på den måten helt absurd. Hitlers vanvittige idé om en overlegen, arisk rase er et annet forrykt eksempel fra moderne tid. I Sør-Afrika ble apartheid praktisert fra 1948 og helt frem til 1994, og Ku Klux Klan har fortsatt små grupperinger i Sørstatene i USA.

Rasismen er som vi smertelig vet høyst levende også i dag.

Toleransen for ulikheter er heller ikke alltid påtagelig innen samme kultur. Livssyn, politisk ståsted, seksuell legning, sosial bakgrunn og ulike sykdomsdiagnoser kan alle gi opphav til fordomsfull adferd. Noen ganger skyldes dette uvitenhet, noen ganger åpenbar uenighet. Andre ganger spiller nok misunnelse en viktig rolle. Hvis man skal fokusere på én enkelt faktor som kan bekjempe intoleransen, er økt kunnskap og forståelse innlysende.

For å arbeide med utvikling av toleranse er et bevisst forhold til normalitetsbegrepet viktig. Hva mener vi med ”normal”? Gausskurven beskriver som kjent normalfordelingen, men hvem bestemmer hvor mange standardavvik som kan godtas før noe beskrives ”ikke normalt”?

Illustrasjon fra flickr.com

Hvis vi i et tankeeksperiment fjerner alle mennesker som har oppfylt kriteriene for en psykiatrisk diagnose opp igjennom historien, vil vi sitte igjen med en ganske annen verden. Mange av lederne som har satt sitt preg både på sin samtid og ettertid har vært hensynsløse og despotiske, og det er trolig at mange av dem ville oppfylt kriteriene for dyssosial personlighetsforstyrrelse. Det er et utall eksempler på bidragsytere til den kulturelle verden som har slitt psykisk. Dette gjelder også mange av de store tenkerne.

Allerede i år 360 f. Kr. undret Aristoteles seg over hvorfor alle som var enestående i filosofi, poesi eller kunst var melankolske. Bipolar lidelse ble i antikkens Hellas kalt ”guddommelig galskap”.

Abraham Lincoln led av depresjon, Edvard Munch hadde panikkanfall, man mener Ludwig van Beethoven hadde bipolar lidelse. Det har vært spekulert i om Michelangelo var autist, og når det gjelder Isaac Newton har det opp igjennom tidene kommet mange forslag om ulike psykiatriske diagnoser som bipolar lidelse, autisme og schizofreni.

Alan Turing må vel kunne rangeres som en av verdenshistoriens største krigshelter. Han knekte de tyske nazi-kodene og forkortet dermed 2. verdenskrig med anslagsvis 2 år. Han hadde muligens Aspergers syndrom. Hans liv gikk til syvende og sist til spille grunnet intoleranse for, og lovgivning mot, homofili.

Er det ikke paradoksalt at mennesker streber etter normalitet samtidig som historien forteller oss at det ikke er hopen i midten av Gausskurven som utretter de største bragdene?