Kognitiv terapi og nevrobiologi
Man har tidligere antatt at sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen) i liten grad kan forandres i voksen alder. Nevrobiologisk forskning har de senere årene avdekket at dette ikke stemmer. Nervesystemet er i stand til å tilpasse seg gjennom hele livet, både ved å danne nye synapser (”kontaktpunkter”) mellom nerveceller, endre funksjonen i disse, og muligens danne nye hjerneceller.
bilde hentet fra pdg.opleg.com
Ny viten om dette er grunnleggende for endring i synet på bl.a. rehabilitering etter hjerneskade.
Slik jeg ser det, bør denne kunnskapen i større grad få plass også i primærhelsetjenesten. I forrige innlegg skrev jeg bl.a. om hvordan ny forståelse av arv og miljø gjør at det ikke lenger gir mening å opprettholde et skarpt skille mellom disse to. Jeg beskrev også hvorfor psykiske og fysiske faktorer ikke kan vurderes adskilt. Jeg tror at rigiditeten må vike plass for forståelse av plastisiteten også når det gjelder sentralnervesystemet.
Som mange smertelig får erfare, er vanskelige livshendelser på ingen måte likelig fordelt. Som om ikke det er nok, kan det virke som om elendigheten ”kladder”; ”en ulykke kommer sjelden alene”. Sett i lys av det jeg skrev om i forrige innlegg, at psykiske belastninger kan føre til sykdom, vil man på denne måten kunne oppleve en eskalering av negative hendelser og impulser.
bilde hentet fra www.vittig.no
Det store spørsmålet, og den enda større oppgaven, må jo da bli: hvordan bryte hjernens og kroppens negative spiral? Det er her kognitiv terapi kommer inn.
Grunnlaget for kognitiv terapi dreier seg om å hjelpe pasienten i å endre uhensiktsmessige tankemønstre og uhensiktsmessig adferd. Jeg tror at det for mange vil være enklere å forstå hvorfor og hvordan terapien har effekt, hvis man samtidig fokuserer på hva som skjer rent biologisk.
bilde fra agaroli.wordpress.com
Jeg har forsøkt å søke opp litteratur som omfatter hva som skjer på nevrobiologisk nivå i forbindelse med kognitiv terapi, men har dessverre ikke funnet noe særlig relevant. Med bakgrunn i det jeg har skrevet ovenfor, vil jeg tro det er rimelig å anta at det etter hvert vil skje endringer i nervesystemet på celleplan når man tvinger seg til å endre tankemønstre. På samme måte som man kan trene opp muskler, trene ballferdighet eller bli god til å spille et instrument eller løse kryssord, tror jeg kommunikasjonen mellom nerveceller kan ”trenes opp” i hvordan man skal tenke mest hensiktsmessig.
Jeg har mange ganger vært forundret over hvor ofte de ulike terapiformene i psykiatrien virker å arbeide mot hverandre, snarere enn å komplettere hverandre. Det virker åpenbart at målet vanskelig kan nås hvis man kun graver i fortiden, kun ber pasienten om å tenke annerledes eller kun deler ut medisiner.
Hvis det har vært uklart, vil jeg derfor presisere at den nevrobiologiske og kognitive tilnærmingsmåten etter min oppfatning kun vil være brikker i det totale bildet.
Jeg har tenkt litt på dette med endring av tanke- og handlingsmønster, og det kan nesten være sammelignbar med med det å gå ned i vekt, og bli der. Hjernen gjør alt den kan for å gå tilbake til det som hjernen oppfatter som normalt vekt. I lang tid. Det ligger så i ryggmargen, tanker, vaner, følelser, at det kan oppleves som umulig å gjøre endringer. Plastisiteten er der, men gud så treig og sta og sterk hjernen er! Kognitiv terapi kan være en vei å gå. Jeg for min del har også stor tro på symbolikkens språk brukt i fortellinger og eventyr som en form for kommunikasjon med det ubeviste plan. Jeg finner det utrolig helende og oppklarende.
KT/KAT gir de elektriske signalene/impulsene i hjernen nye nettverksbaner, nye «veier» å gå. Jeg lurer på om ikke det noen ganger kan være snarveier.. Jeg personlig tror at man kan lære mer om seg selv ved å gå omveiene ;) men siden dette ikke er særlig kostnadseffektivt, så er helsevesenet lagt opp slik at man foretrekker løsningene som gir raskest dokumentert effekt, som KAT/KT og medisinering. Medisiner er flott til sitt bruk, som brannslukking, og KAT/KT er et godt redskap for symptomlindring og for å lære å mestre egen psykdom. Men sånn som jeg har opplevd psykiatrien, så er den på ingen måte lagt opp til at man skal behandle HELE mennesket. Og dessverre er det ikke alle pasienter som har nok innsikt i seg selv til å vite hva slags behandling man ønsker, eller som tør å si nei til behandling man ikke ønsker.. Så da blir man sendt rundt i systemet fra den ene behandlingsformen til den andre, gjerne proppet full av antidepressiva, sovemedisiner og medisiner mot bivirkningene av medisinene… Satt litt på spissen! En annen ting er at det heller ikke er alle behandlere som forteller deg som pasient at hvis du ønsker å skape grunnleggende endringer i livet ditt, så må du selv ta ansvar for dette. Psykiatrisk, terapirommet eller legekontoret er ikke et sted du kan komme og få en quick fix for problemene dine. Varige endringer i hjernen og i følelseslivet skapes ved å praktisere terapi ute i det virkelige livet, hver dag, så lenge du lever. Det tar selvfølgelig tid, og det koster mye krefter. Da hjelper det ikke med NAV og FAT og DPS og ditt og datt som maser om at du skal ut i jobb og bli funksjonsfrisk, eller behandler deg som pasient nummer 348 i køen den uka. Heldigvis er det mange flotte mennesker som jobber i helsesystemet som tar seg tid til å se oss pasienter som medmennesker, og ikke bare som diagnosene våre. Akkurat det tror jeg er med på å gjøre de av oss som faktisk ønsker å endre livene våre mye friskere enn all verdens kognitive terapi :) Mange takk for at du delte bloggen din med meg.
Så fint å se at det åpnes opp for tanker om et mer helhetlig bilde på menneske også innen primærhelsetjenesten. Håper virkelig mange kommer til å dele ditt syn på dette og legge det inn i sin egen praksis. Etter mange år med sykdom, der jeg selv har måttet finne mye av veien selv, har jeg kommet fram til mange av dine tanker om helheten. At ting vi sliter med i livene våre også kan gjøre oss fysisk syke. Ofte er det vanskelig for en fast lege å se helheten nettopp fordi man aldri får tid nok til å komme til bunns i det som kanskje er nettopp hoved problemet hos den enkelte. Å slite med familiære problemer, traumer fra egen barndom eller andre ting man har oppleve på veien har helt klart etter min mening med på å gjøre oss psykisk eller fysisk slitne eller syke. Dette har jeg selv opplevd på kroppen og egen helse. Først da jeg fikk god hjelp av av min egen lege (jeg er nemlig så heldig å være utstyrt med en meget klok lege) falt mange av disse brikkene på plass.
Jeg tror at om «syke mennesker» blir sett bedre enn mange ofte blir i dag, ville det være mulig å hjelpe langt flere til selvhjelp. For jeg tror ikke at medisiner alene, psykologhjelp alene eller andre typer behandlingsformer hjelper alene, uten at pasienten selv er villig til å gjøre forandringer vil kunne gi varig resultat. Jeg tror det er helt avgjørende for å bli helt frisk ,at man også selv må gjøre forandringer i livet. Man tenker kanskje at jeg vil bli frisk, alle vil vel det. Og ja, på et plan ønsker nok alle dette, men gamle mønster vi har med oss er nok med på å hindre oss mange ganger. Om vi fikk mer innblikk i slike tanker fra primærhelsetjenesten og kan bli forklart at mange av våre «tanke mønster» er nettopp det og at det kan går an å gjøre noe med det, tror jeg vill hjelpe mange på rett vei uten annen medisinsk hjelp. Tror det for mange ville hjelpe utrolig mye i en prosess om å gå den rette veien mot et friskere og rikere Liv.
Tusen takk, Lina for dine tanker og det du deler.
Dette er Gull verd :)
Læringsnøkkelen, Per Brodal er å anbefale å lese ang. samspill mellom hode, hjerne, støy på kommunikasjon dem i mellom av ulike årsaker, og nyere forskning ang. hjernens evne til ny læring. Han fokuserer også på hvordan bruk av kroppen i enkle øvelser også har betydning i tillegg til det kognitive perspektivet når en skal bryte eller lære nye responser. God lesning! Boka har også ref. til annen god forskning.
Har du sett ny forskning i en heeelt annen retning, på mikroflora? Har samlet litt her. Dessuten ganske interessant artikkel om toxoplasma i Morgenbladet forrige uke. http://taansvarfordegselv.wordpress.com/2013/04/18/forskning-pa-psykiatri/
http://taansvarfordegselv.wordpress.com/2012/09/10/meg-meg-selv-og-oss/