Som jeg eksemplifiserte forrige gang, er det ingen ny tanke at man selv kan påvirke egenopplevd lykke.

bilde fra www.salespower.dk

Mye er sagt og skrevet om at man må ”pleie seg selv og sine interesser” og at man må sørge for å sette av tid til aktiviteter man vet ”gir energi”.  Dette er vel og bra, men jeg tror at slike velmente råd i mange sammenhenger kan bidra til ytterligere frustrasjon.  Ofte gis det råd til deprimerte om at de må komme i gang med det som tidligere har gitt dem glede.  Ikke rent sjelden ser man at dette virker mot sin hensikt ved at  man får understreket i hvor stor grad man ikke klarer å fremkalle gleden man opplevde tidligere.  Jeg tror en ytterligere bevisstgjøring om hvordan vi faktisk fungerer er å foretrekke.

Lykkeforskere virker å være ganske samstemte på at materialisme ikke fremmer lykke hvis basalbehovene er dekket.  Videre konkluderes det med at uegennyttige formål, godt forhold til familie, sosial deltagelse og fysisk aktivitet virker i positiv retning.  Begrepet ”flow” (”flyt”) har også en sentral rolle.

Begrepet er først og fremst blitt utforsket av Mihály Csíkszentmihályi (ungarsk sosialpsykolog).  Dette beskriver en tilstand der man blir så oppslukt av det man holder på med at man mister følelsen av tid og sted.

For å oppnå ”flyt” er det nødvendig at utfordring og mestring samsvarer.

bilde fra en.wikipedia.org

Det slår meg at dette for de fleste er lettere å oppnå i barnealder.  Evnen til å leve i ”nuet” virker bemerkelsesverdig mye enklere for barn enn for voksne.  Barn kan glemme at de fryser eller er sultne nå de er i god lek.  Kunstnere (malere, musikere, dansere osv.) ser ut til å beholde og utvikle evnen i mye større grad enn ”mannen i gata”.  Hva er det mange mister på veien?  Her må det jo være masse lærdom å hente..?

Jeg skrev om kognitiv terapi og nevrobiologi for en stund siden.  Der  hevdet jeg at det må være mulig å ”trene opp” nervesystemet til å skape mer hensiktsmessige tankemønstre.   På samme måte må det vel være mulig å bevisstgjøre seg på hvilke områder man har mulighet til å oppnå ”flyt” slik at opplevelsen av dette kan ”plantes og gis næring” i nervestystemet?

Vi bombarderes med ulike følelsesinntrykk daglig.  Mange negative, mange positive.  Inntrykkene influeres av vår egen tolkning av situasjonen.  Den påvirkes av mange faktorer; søvnmangel, sult, pågående konflikter, hormonstatus, tidligere erfaringer, sinnsstemning, osv.   Hvis vi er for raske til å ”lagre” en emosjonell opplevelse, tror jeg vi kan  ”sementere” følelser i nervestystemet uten at dette egentlig har grobunn i virkeligheten.   I den grad man føler seg i stand til det, tror jeg det er lurt å bevisstgjøre seg i hvor stor grad man skal vektlegge et følelsesinntrykk.  Er det negativt, kan man kanskje gi det en ekstra sjanse før man gir det næring.  Positive opplevelser kan man nok med fordel reflektere over en ekstra gang slik at de ”fester seg”.

bilde fra www.afs.org

Jeg tror de fleste av oss kjenner til en eller flere situasjoner som gir oss en følelse av lykke.  Noen får det gjennom musikk, noen gjennom naturopplevelser, noen gjennom sosiale relasjoner, og noen gjennom meditasjon.  Her kunne jeg sikkert ramse opp et utall eksempler.  Opplevelsen av lykke er for de fleste en svært flyktig følelse, ofte kun med sekunders varighet.  Hvis man klarer å finne frem til hvordan man skal ”fremprovosere” disse sekundene kan man kanskje ”trene opp” nervesystemet slik at de lettere kan oppstå..?  Man skulle vel tro at disse opplevelsene fikk større plass i hjernen hvis man trente på dem?

Spørsmålet er muligens like gammelt som mennesket.  Begrepet har fått stor plass hos mange av de store filosofene gjennom tidene.  Uavhengig av tidsepoke virker de ganske enige om at lykke ikke er noe som ramler uforvarende ned i fanget på en, men tvert i mot er noe man selv har ansvar for å finne frem til.

Lykkelig er den som ikke sørger over hva han mangler, men gleder seg over hva han har (Demokrit, gresk filosof som levde ca. i år 460-370 f. Kr.).

Et lykkelig menneske er en som skaper seg selv lykke

(Marcus Aurelius, romersk keiser som levde i år 121-180 e. Kr.).

Helt i tråd med moderne lykkeforskning virker det også å ha regjert klare standpunkter om at fete lommebøker ikke er veien til lykke, men at gode relasjoner og opplevelsen av å gjøre nytte for seg er helt sentralt;

Det vesentlige ved lykken er ikke rikdom og nytelse, men aktivitet, den frie utfoldelsen av evner, samt vennskap med gode mennesker.”

(Aristoteles, gresk filosof og forsker som levde i 384-322 f. Kr.).

De senere årene har lykkebegrepet fått plass også i samfunnsplanlegging.  Mange politikere snakker ikke lenger bare om brutto nasjonalprodukt (BNP), men også om brutto nasjonal livskvalitet.  Begrepet GNH (Gross National Happiness) ble brukt første gang offisielt i Bhutan i 1972. 

Gjennom mange år har den såkalte ”setpoint”-teorien hatt høy anseelse blant lykkeforskere.  Den baserer seg på tvillingstudier, og konkluderer med at mennesker i stor grad er født med et slags basis ”lykkenivå”.  Dette kan selvfølgelig influeres av ytre omstendigheter, men ut ifra denne teorien mener man graden av lykke over tid vil stabiliseres på det nivået man er predisponert for.

Det hadde vært liten mening i å måle brutto nasjonal livskvalitet hvis denne påstanden holdt mål.

Det er vel liten tvil om at mange personlighetstrekk forholder seg relativt uendret gjennom livet, deriblant grad av evne til optimisme.  Likevel viser nyere forskning at grad av lykke kan gjennomgå store og varige forandringer.

Selv om sannheten trolig ligger et sted mellom disse ytterpunktene, er det nettopp muligheter for egen innflytelse på opplevd lykke jeg mener er interessant ut ifra et ”hverdagsperspektiv”.  Erkjennelsen om at man kan være sin ”egen lykkes smed” er grunnlaget for det som kalles ”positiv psykologi”.  Dette er en forholdsvis ny retning innen psykologien, og den ble navngitt av den amerikanske psykologen Martin Seligman (f. 1942).  Han har arbeidet med å kartlegge positive opplevelser og karakteregenskaper, og har forsket på hvilke faktorer som kan fremme trivsel og et meningsfullt liv.

Det virker å være underlagt en naturlov at ulike trender innen kultur og forskning må svinge som den berømte pendelen.  Ikke overraskende har derfor positiv psykologi i enkelte kretser nærmest fått et religiøst preg ved at man har hevdet at alle kan ”tenke seg friske” uavhengig av diagnose.

Det er åpenbart at dette provoserer, og neppe helbreder.

Barbara Ehrenreich gikk til ”motangrep” mot positivismen etter at hun selv hadde hatt brystkreft og sett seg lei på alle velmenende ”med en positiv holdning blir du sikkert frisk!”.

Hennes motvekt kom i første omgang i bokform i 2010; ”Smile or Die: How Positive Thinking Fooled America and the World” (oversatt til norsk; ”Livets lyse sider”).

Atter en gang må vi vel innse at den gyldne middelvei ligger nærmest «sannheten».

Ved å nyttiggjøre oss elementer fra ytterpunktene, tror jeg vi kan oppnå bedret helse og livskvalitet uten at vi mister fotfestet og blir fanatiske.

Hvilke konkrete tanker jeg har omkring dette, tenker jeg å skrive mer om neste gang.

Man har tidligere antatt at sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen) i liten grad kan forandres i voksen alder.  Nevrobiologisk forskning har de senere årene avdekket at dette ikke stemmer.  Nervesystemet er i stand til å tilpasse seg gjennom hele livet, både ved å danne nye synapser (”kontaktpunkter”) mellom nerveceller, endre funksjonen i disse, og muligens danne nye hjerneceller.

bilde hentet fra pdg.opleg.com

Ny viten om dette er grunnleggende for endring i synet på bl.a. rehabilitering etter hjerneskade.

Slik jeg ser det, bør denne kunnskapen i større grad få plass også i primærhelsetjenesten.  I forrige innlegg skrev jeg bl.a. om hvordan ny forståelse av arv og miljø gjør at det ikke lenger gir mening å opprettholde et skarpt skille mellom disse to.  Jeg beskrev også hvorfor psykiske og fysiske faktorer ikke kan vurderes adskilt.  Jeg tror at rigiditeten må vike plass for forståelse av plastisiteten også når det gjelder sentralnervesystemet.

Som mange smertelig får erfare, er vanskelige livshendelser på ingen måte likelig fordelt.  Som om ikke det er nok, kan det virke som om elendigheten ”kladder”; ”en ulykke kommer sjelden alene”.  Sett i lys av det jeg skrev om i forrige innlegg, at psykiske belastninger kan føre til sykdom, vil man på denne måten kunne oppleve en eskalering av negative hendelser og impulser.

bilde hentet fra www.vittig.no

Det store spørsmålet, og den enda større oppgaven, må jo da bli: hvordan bryte hjernens og kroppens negative spiral?  Det er her kognitiv terapi kommer inn.

Grunnlaget for kognitiv terapi dreier seg om å hjelpe pasienten i å endre uhensiktsmessige tankemønstre og uhensiktsmessig adferd.  Jeg tror at det for mange vil være enklere å forstå hvorfor og hvordan terapien har effekt, hvis man samtidig fokuserer på hva som skjer rent biologisk.

bilde fra agaroli.wordpress.com

Jeg har forsøkt å søke opp litteratur som omfatter hva som skjer på nevrobiologisk nivå i forbindelse med kognitiv terapi, men har dessverre ikke funnet noe særlig relevant.  Med bakgrunn i det jeg har skrevet ovenfor, vil jeg tro det er rimelig å anta at det etter hvert vil skje endringer i nervesystemet på celleplan når man tvinger seg til å endre tankemønstre.  På samme måte som man kan trene opp muskler, trene ballferdighet eller bli god til å spille et instrument eller løse kryssord, tror jeg kommunikasjonen mellom nerveceller kan ”trenes opp” i hvordan man skal tenke mest hensiktsmessig.

Jeg har mange ganger vært forundret over hvor ofte de ulike terapiformene i psykiatrien virker å arbeide mot hverandre, snarere enn å komplettere hverandre.  Det virker åpenbart at målet vanskelig kan nås hvis man kun graver i fortiden, kun ber pasienten om å tenke annerledes eller kun deler ut medisiner.

Hvis det har vært uklart, vil jeg derfor presisere at den nevrobiologiske og kognitive tilnærmingsmåten etter min oppfatning kun vil være brikker i det totale bildet.