Bloggnorge.com // HoLina
Start blogg

HoLina

Holisme og hverdagsfilosofi

12
juni 2015
Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - kl. 11:55

Heldigvis byr fortsatt menneskeheten på stor grad av variasjon. Vi må ha et bevisst forhold til verdien av dette, og vise den ydmykhet og respekt den fortjener.

 

Illustrasjon fra pixabay.com

Illustrasjon fra pixabay.com

 

Naturens iboende evne til mangfold og tilpasning er vakker og nærmest ubegripelig. Det er spennende å ”lese” omgivelsene i et evolusjonsmessig perspektiv. Mennesker har utviklet en så høy grad av intelligens at den, paradoksalt nok, setter vår eksistens i fare. Den naturlige evolusjonen klarer ikke å holde tritt med vår høyteknologiske utvikling.

Man antar at det moderne mennesket, homo sapiens sapiens, utviklet seg i Afrika for ca. 200 000 år siden. De utvandret videre til Midtøsten og Europa omkring 100 000 år senere. Nye omgivelser ga nye utfordringer, og vi ser mange eksempler på hvordan menneskene gjennom evolusjon har tilpasset seg disse. De som flyttet lengre fra ekvator utviklet hud med mindre pigment som gjorde det lettere å utnytte mindre sollys til å danne vitamin D. Videre utviklet de smalere nesebor og lengre neser for bedre å håndtere innånding av kald luft. Det er trolig at de også mistet en del egenskaper på veien. Faren for angrep av rovdyr ble mindre i kaldere strøk, og jeg vil tro evnene til å håndtere dette ble dertil dårligere. De som utvandret nordover utviklet kanskje dårligere evne til løping og kroppskontroll på bakgrunn av endret trusselbilde? Imidlertid var det større sjanse for overlevelse hvis man håndterte de utfordringene kulde og dårligere tilgang på mat innebar.

 

Illustrasjon fra pixabay.com

Illustrasjon fra pixabay.com

 

Det bisarre ved menneskets natur er at enkelte opp igjennom historien har satt seg over den naturlige, evolusjonsmessige utviklingen. På merkelig vis har de ment at de har et slags guddommelig overblikk som gjør dem i stand til å overgå naturen og som dermed gir dem rett til å herse med menneskeheten.

Som vi vet finnes det mange grelle eksempler på dette. Det anslås at over 9 millioner afrikanere ble fraktet over Atlanterhavet som slaver. For de aller fleste er idéen om å sette seg til herre over folk på den måten helt absurd. Hitlers vanvittige idé om en overlegen, arisk rase er et annet forrykt eksempel fra moderne tid. I Sør-Afrika ble apartheid praktisert fra 1948 og helt frem til 1994, og Ku Klux Klan har fortsatt små grupperinger i Sørstatene i USA.

Rasismen er som vi smertelig vet høyst levende også i dag.

Toleransen for ulikheter er heller ikke alltid påtagelig innen samme kultur. Livssyn, politisk ståsted, seksuell legning, sosial bakgrunn og ulike sykdomsdiagnoser kan alle gi opphav til fordomsfull adferd. Noen ganger skyldes dette uvitenhet, noen ganger åpenbar uenighet. Andre ganger spiller nok misunnelse en viktig rolle. Hvis man skal fokusere på én enkelt faktor som kan bekjempe intoleransen, er økt kunnskap og forståelse innlysende.

For å arbeide med utvikling av toleranse er et bevisst forhold til normalitetsbegrepet viktig. Hva mener vi med ”normal”? Gausskurven beskriver som kjent normalfordelingen, men hvem bestemmer hvor mange standardavvik som kan godtas før noe beskrives ”ikke normalt”?

 

Illustrasjon fra flickr.com

Illustrasjon fra flickr.com

 

Hvis vi i et tankeeksperiment fjerner alle mennesker som har oppfylt kriteriene for en psykiatrisk diagnose opp igjennom historien, vil vi sitte igjen med en ganske annen verden. Mange av lederne som har satt sitt preg både på sin samtid og ettertid har vært hensynsløse og despotiske, og det er trolig at mange av dem ville oppfylt kriteriene for dyssosial personlighetsforstyrrelse. Det er et utall eksempler på bidragsytere til den kulturelle verden som har slitt psykisk. Dette gjelder også mange av de store tenkerne.

Allerede i år 360 f. Kr. undret Aristoteles seg over hvorfor alle som var enestående i filosofi, poesi eller kunst var melankolske. Bipolar lidelse ble i antikkens Hellas kalt ”guddommelig galskap”.

Abraham Lincoln led av depresjon, Edvard Munch hadde panikkanfall, man mener Ludwig van Beethoven hadde bipolar lidelse. Det har vært spekulert i om Michelangelo var autist, og når det gjelder Isaac Newton har det opp igjennom tidene kommet mange forslag om ulike psykiatriske diagnoser som bipolar lidelse, autisme og schizofreni.

Alan Turing må vel kunne rangeres som en av verdenshistoriens største krigshelter. Han knekte de tyske nazi-kodene og forkortet dermed 2. verdenskrig med anslagsvis 2 år. Han hadde muligens Aspergers syndrom. Hans liv gikk til syvende og sist til spille grunnet intoleranse for, og lovgivning mot, homofili.

Er det ikke paradoksalt at mennesker streber etter normalitet samtidig som historien forteller oss at det ikke er hopen i midten av Gausskurven som utretter de største bragdene?

 

Annonser

10
januar 2015
Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - kl. 15:02

Må ytringsfrihet være i opposisjon til alminnelig folkeskikk?

 

Retten til å gi uttrykk for det vi mener, friheten og muligheten til å formidle idéer – dette oppleves av de fleste av oss som grunnleggende og viktige prinsipper.

Imidlertid er det sjelden vi kan nyte godt av en rettighet uten samtidig å ta ansvar.

 

Ytringsfriheten er intet unntak.  Denne friheten gir oss et ansvar som etter min mening innebærer at vi viser et visst hensyn til andres følelser og oppfatninger.  En ydmykhet overfor andres kultur og historie.

 

I Norges Grunnlov § 100 kan man lese følgende;

Ytringsfrihed bør finde Sted.

Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.

 

Noen av Grunnlovens paragrafer har til hensikt å moderere ytringsfriheten. Blasfemiloven er en av dem. Den ble opphevet i 2009, men formelt sett er den ikke fjernet fra Straffeloven. På sett og vis fungerer Straffelovens § 185, Hatefulle ytringer, som en modernisering og utvidelse av den gamle blasfemiloven;

 

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.

 

Til tider preges media av en kamp etter å bli best til å bryte Straffelovens § 185.

 

Det varierer noe hva og hvem som er “lov” å hetse, men så lenge man holder seg til de uskrevne jungellovene, får man heltestatus hvis man “våger” å harsellere mest mulig grenseløst.

 

Mange skriker slagord om ytringsfrihet. De påberoper seg retten til å si og mene hva de vil. Jeg tror at ikke rent få av dem faktisk bare følger saueflokken.

 

Betyr ytringsfriheten at offentlig mobbing er tillatt? Jeg tror ikke det. I 2002 signerte daværende statsminister, Kjell Magne Bondevik, Manifest mot mobbing – et forpliktende samarbeid for et godt lærings- og oppvekstmiljø. Dette er en rekke manifester og tiltaksplaner som er ment å forhindre at våre håpefulle skal utsettes for krenkende ord eller handlinger som mobbing, diskriminering og utestenging.

 

illustrasjon fra roysta13.wordpress.com

illustrasjon fra
roysta13.wordpress.com

 

Kong Harald siterte “Barnas grunnlov” i sin nyttårstale;

«Vi skal si snille ord. Store barn skal hjelpe små barn. Alle mennesker må ta vare på jorda vår.»

 

Skal ikke de samme reglene gjelde for voksne?

Annonser

René Descartes var en fransk filosof som levde på 1600-tallet. Han er bl.a. kjent for rotfestingen av den såkalte dualismen i mennesket, begrepet som skapte et strengt skille mellom kropp og sjel. Han beskrev res extensa, den utstrakte substans (kroppen) og res cogitans, intellektet (sjelen). Selv om Descartes ofte beskrives som ”dualismens far”, hadde todelingen solide røtter bakover i filosofiens historie. Platon, som levde ca. 2000 år tidligere, beskrev ”den usynlige” og “den synlige” del av virkeligheten. Hans menneskesyn ble avledet av hans virkelighetsoppfatning der han delte mennesket opp i to deler; sjel (psyche) og kropp (soma).

 

illustrasjon fra theopedie.com

illustrasjon fra theopedie.com

 

Det skarpe skillet har overlevd bemerkelsesverdig lenge i filosofien.

Jeg vil tro dette delvis kan forklares av religiøse betraktninger. Jeg skal ikke begi meg ut på åndelige diskusjoner her og nå, men forståelsen av en vesensforskjell mellom kropp og sjel virker å være grunnleggende for mange trosretninger.

Dette mener jeg legger et betydelig hinder i veien for forståelsen av mennesket. Selv om Platon hevdet at mennesket var ”todelt”, skal han ha sagt at «Den største feilen legene gjør, er at de prøver å helbrede kroppen uten å forsøke å helbrede sinnet. Men sjel og kropp er ett og bør ikke behandles hver for seg».

Det kan se ut som om vi har vært på ville veier i århundrer.

 

Skolemedisinen virker å ha vært preget av en holdning der somatikken er ”ordentlig sykdom” som kan påvises med billeddiagnostikk eller blodprøver. Hvis man ikke finner patologi, er det ”bare” psykisk (les: påfunn, unnskyldninger, syting, latskap). Jeg tror pasienter er raske til å avsløre om en lege har en slik holdning, og som en konsekvens tror jeg vedkommende vil føle seg mistrodd og latterliggjort. Det virker langt fra helbredende. Kommunikasjonen vil åpenbart lide når pasienten tvinges til å innta en defensiv rolle.

 

Forskningen bringer oss stadig videre i vår forståelse av oss selv og verden rundt oss. De fleste vil dele oppfatningen om at vi likevel kun har kommet til bunns i en liten brøkdel av det totale bildet. Til tross for dette, er ikke ydmykheten alltid så tydelig i møtet med sammensatte problemstillinger. Jeg tror mange leger føler det vanskelig å erkjenne overfor en pasient at de mangler svar. Dette ubehaget overføres nok rett som det er på pasienten selv. Det mener jeg IKKE er god legegjerning.

 

illustrasjon fra studentlove.wordpress.com

illustrasjon fra studentlove.wordpress.com

 

Jeg vil anta at behandlerens manglende svar er noe av årsaken til at medisinsk uforklarte plager og sykdommer (MUPS) kan oppleves stigmatiserende for pasienten.

 

Kronisk utmattelsessyndrom/myalgisk encephalopati (CFS/ME) og fibromyalgi er eksempler på MUPS. Det har vært forsket mye på tilstandene de siste årene uten at man har klart å finne noen enkel årsaksmodell. Det er sannsynlig at årsakene er sammensatte, og at symptombildene vanskelig kan forstås uten at psykiske og somatiske faktorer sees under ett. Det er også trolig at virkningen av symptomene i seg selv bidrar som årsaker til viderutviklingen av symptomene, slik at disse blir selvforsterkende.

 

Hvis kommunikasjonen mellom pasient og lege blir en drakamp der pasienten må bruke krefter for å bli trodd, er grobunnen dårlig for forståelse av symptomutviklingen. Enkelte ganger kan det virke som om gamle myter henger igjen; ”jeg har så vondt, dette KAN ikke være psykisk!”.

Hva ligger i dette utsagnet?

At smerter ENTEN skyldes fysiske ELLER psykiske faktorer?

At smerter der psykiske faktorer antas å spille en rolle er mindre intense?

Etter min oppfatning vitner slike uttalelser om at pasienten både har erfaring med å bli møtt med mistro, samtidig som om kommunikasjonen med behandleren ikke har gitt grunnleggende forståelse av kompleksiteten av fysiske og mentale prosesser i kroppen.

 

Åpenheten omkring psykisk lidelse har heldigvis økt betydelig de siste tiårene. Jeg tror mye gjenstår når det gjelder ovennevnte, sammensatte lidelser.

Annonser

24
august 2014
Kategori: Ukategorisert | 1 kommentar » - kl. 00:06

Som jeg eksemplifiserte forrige gang, er det ingen ny tanke at man selv kan påvirke egenopplevd lykke.

 

bilde fra www.salespower.dk

bilde fra www.salespower.dk

 

Mye er sagt og skrevet om at man må ”pleie seg selv og sine interesser” og at man må sørge for å sette av tid til aktiviteter man vet ”gir energi”.  Dette er vel og bra, men jeg tror at slike velmente råd i mange sammenhenger kan bidra til ytterligere frustrasjon.  Ofte gis det råd til deprimerte om at de må komme i gang med det som tidligere har gitt dem glede.  Ikke rent sjelden ser man at dette virker mot sin hensikt ved at  man får understreket i hvor stor grad man ikke klarer å fremkalle gleden man opplevde tidligere.  Jeg tror en ytterligere bevisstgjøring om hvordan vi faktisk fungerer er å foretrekke.

 

Lykkeforskere virker å være ganske samstemte på at materialisme ikke fremmer lykke hvis basalbehovene er dekket.  Videre konkluderes det med at uegennyttige formål, godt forhold til familie, sosial deltagelse og fysisk aktivitet virker i positiv retning.  Begrepet ”flow” (”flyt”) har også en sentral rolle.

Begrepet er først og fremst blitt utforsket av Mihály Csíkszentmihályi (ungarsk sosialpsykolog).  Dette beskriver en tilstand der man blir så oppslukt av det man holder på med at man mister følelsen av tid og sted.

 

For å oppnå ”flyt” er det nødvendig at utfordring og mestring samsvarer.

 

bilde fra en.wikipedia.org

bilde fra en.wikipedia.org

 

Det slår meg at dette for de fleste er lettere å oppnå i barnealder.  Evnen til å leve i ”nuet” virker bemerkelsesverdig mye enklere for barn enn for voksne.  Barn kan glemme at de fryser eller er sultne nå de er i god lek.  Kunstnere (malere, musikere, dansere osv.) ser ut til å beholde og utvikle evnen i mye større grad enn ”mannen i gata”.  Hva er det mange mister på veien?  Her må det jo være masse lærdom å hente..?

 Såååå lykkelig Snoopy

Jeg skrev om kognitiv terapi og nevrobiologi for en stund siden.  Der  hevdet jeg at det må være mulig å ”trene opp” nervesystemet til å skape mer hensiktsmessige tankemønstre.   På samme måte må det vel være mulig å bevisstgjøre seg på hvilke områder man har mulighet til å oppnå ”flyt” slik at opplevelsen av dette kan ”plantes og gis næring” i nervestystemet?

 

Vi bombarderes med ulike følelsesinntrykk daglig.  Mange negative, mange positive.  Inntrykkene influeres av vår egen tolkning av situasjonen.  Den påvirkes av mange faktorer; søvnmangel, sult, pågående konflikter, hormonstatus, tidligere erfaringer, sinnsstemning, osv.   Hvis vi er for raske til å ”lagre” en emosjonell opplevelse, tror jeg vi kan  ”sementere” følelser i nervestystemet uten at dette egentlig har grobunn i virkeligheten.   I den grad man føler seg i stand til det, tror jeg det er lurt å bevisstgjøre seg i hvor stor grad man skal vektlegge et følelsesinntrykk.  Er det negativt, kan man kanskje gi det en ekstra sjanse før man gir det næring.  Positive opplevelser kan man nok med fordel reflektere over en ekstra gang slik at de ”fester seg”.

 

bilde fra www.afs.org

bilde fra www.afs.org

Jeg tror de fleste av oss kjenner til en eller flere situasjoner som gir oss en følelse av lykke.  Noen får det gjennom musikk, noen gjennom naturopplevelser, noen gjennom sosiale relasjoner, og noen gjennom meditasjon.  Her kunne jeg sikkert ramse opp et utall eksempler.  Opplevelsen av lykke er for de fleste en svært flyktig følelse, ofte kun med sekunders varighet.  Hvis man klarer å finne frem til hvordan man skal ”fremprovosere” disse sekundene kan man kanskje ”trene opp” nervesystemet slik at de lettere kan oppstå..?  Man skulle vel tro at disse opplevelsene fikk større plass i hjernen hvis man trente på dem?

14
august 2014
Kategori: Ukategorisert | 2 kommentarer » - kl. 19:42

Spørsmålet er muligens like gammelt som mennesket.  Begrepet har fått stor plass hos mange av de store filosofene gjennom tidene.  Uavhengig av tidsepoke virker de ganske enige om at lykke ikke er noe som ramler uforvarende ned i fanget på en, men tvert i mot er noe man selv har ansvar for å finne frem til.

lykke snoopy

Lykkelig er den som ikke sørger over hva han mangler, men gleder seg over hva han har (Demokrit, gresk filosof som levde ca. i år 460-370 f. Kr.).

 

Et lykkelig menneske er en som skaper seg selv lykke

(Marcus Aurelius, romersk keiser som levde i år 121-180 e. Kr.).

 

Helt i tråd med moderne lykkeforskning virker det også å ha regjert klare standpunkter om at fete lommebøker ikke er veien til lykke, men at gode relasjoner og opplevelsen av å gjøre nytte for seg er helt sentralt;

 

Det vesentlige ved lykken er ikke rikdom og nytelse, men aktivitet, den frie utfoldelsen av evner, samt vennskap med gode mennesker.”

(Aristoteles, gresk filosof og forsker som levde i 384-322 f. Kr.).

 

De senere årene har lykkebegrepet fått plass også i samfunnsplanlegging.  Mange politikere snakker ikke lenger bare om brutto nasjonalprodukt (BNP), men også om brutto nasjonal livskvalitet.  Begrepet GNH (Gross National Happiness) ble brukt første gang offisielt i Bhutan i 1972. 

Gross National Happiness www.nytimes.com

Gjennom mange år har den såkalte ”setpoint”-teorien hatt høy anseelse blant lykkeforskere.  Den baserer seg på tvillingstudier, og konkluderer med at mennesker i stor grad er født med et slags basis ”lykkenivå”.  Dette kan selvfølgelig influeres av ytre omstendigheter, men ut ifra denne teorien mener man graden av lykke over tid vil stabiliseres på det nivået man er predisponert for.

 

Det hadde vært liten mening i å måle brutto nasjonal livskvalitet hvis denne påstanden holdt mål.

 

Det er vel liten tvil om at mange personlighetstrekk forholder seg relativt uendret gjennom livet, deriblant grad av evne til optimisme.  Likevel viser nyere forskning at grad av lykke kan gjennomgå store og varige forandringer.

 

Selv om sannheten trolig ligger et sted mellom disse ytterpunktene, er det nettopp muligheter for egen innflytelse på opplevd lykke jeg mener er interessant ut ifra et ”hverdagsperspektiv”.  Erkjennelsen om at man kan være sin ”egen lykkes smed” er grunnlaget for det som kalles ”positiv psykologi”.  Dette er en forholdsvis ny retning innen psykologien, og den ble navngitt av den amerikanske psykologen Martin Seligman (f. 1942).  Han har arbeidet med å kartlegge positive opplevelser og karakteregenskaper, og har forsket på hvilke faktorer som kan fremme trivsel og et meningsfullt liv.

 

Det virker å være underlagt en naturlov at ulike trender innen kultur og forskning må svinge som den berømte pendelen.  Ikke overraskende har derfor positiv psykologi i enkelte kretser nærmest fått et religiøst preg ved at man har hevdet at alle kan ”tenke seg friske” uavhengig av diagnose.

 

Det er åpenbart at dette provoserer, og neppe helbreder.

 

Barbara Ehrenreich gikk til ”motangrep” mot positivismen etter at hun selv hadde hatt brystkreft og sett seg lei på alle velmenende ”med en positiv holdning blir du sikkert frisk!”.

Hennes motvekt kom i første omgang i bokform i 2010; ”Smile or Die: How Positive Thinking Fooled America and the World” (oversatt til norsk; ”Livets lyse sider”).

 

smile or die

 

Atter en gang må vi vel innse at den gyldne middelvei ligger nærmest «sannheten».

 

Ved å nyttiggjøre oss elementer fra ytterpunktene, tror jeg vi kan oppnå bedret helse og livskvalitet uten at vi mister fotfestet og blir fanatiske.

Hvilke konkrete tanker jeg har omkring dette, tenker jeg å skrive mer om neste gang.

4
august 2014
Kategori: Ukategorisert | 5 kommentarer » - kl. 14:15

Man har tidligere antatt at sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen) i liten grad kan forandres i voksen alder.  Nevrobiologisk forskning har de senere årene avdekket at dette ikke stemmer.  Nervesystemet er i stand til å tilpasse seg gjennom hele livet, både ved å danne nye synapser (”kontaktpunkter”) mellom nerveceller, endre funksjonen i disse, og muligens danne nye hjerneceller.

 

bilde hentet fra pdg.opleg.com

bilde hentet fra pdg.opleg.com

 

Ny viten om dette er grunnleggende for endring i synet på bl.a. rehabilitering etter hjerneskade.

 

Slik jeg ser det, bør denne kunnskapen i større grad få plass også i primærhelsetjenesten.  I forrige innlegg skrev jeg bl.a. om hvordan ny forståelse av arv og miljø gjør at det ikke lenger gir mening å opprettholde et skarpt skille mellom disse to.  Jeg beskrev også hvorfor psykiske og fysiske faktorer ikke kan vurderes adskilt.  Jeg tror at rigiditeten må vike plass for forståelse av plastisiteten også når det gjelder sentralnervesystemet.

 

Som mange smertelig får erfare, er vanskelige livshendelser på ingen måte likelig fordelt.  Som om ikke det er nok, kan det virke som om elendigheten ”kladder”; ”en ulykke kommer sjelden alene”.  Sett i lys av det jeg skrev om i forrige innlegg, at psykiske belastninger kan føre til sykdom, vil man på denne måten kunne oppleve en eskalering av negative hendelser og impulser.

 

bilde hentet fra www.vittig.no

bilde hentet fra www.vittig.no

 

Det store spørsmålet, og den enda større oppgaven, må jo da bli: hvordan bryte hjernens og kroppens negative spiral?  Det er her kognitiv terapi kommer inn.

 

Grunnlaget for kognitiv terapi dreier seg om å hjelpe pasienten i å endre uhensiktsmessige tankemønstre og uhensiktsmessig adferd.  Jeg tror at det for mange vil være enklere å forstå hvorfor og hvordan terapien har effekt, hvis man samtidig fokuserer på hva som skjer rent biologisk.

 

bilde fra agaroli.wordpress.com

bilde fra agaroli.wordpress.com

Jeg har forsøkt å søke opp litteratur som omfatter hva som skjer på nevrobiologisk nivå i forbindelse med kognitiv terapi, men har dessverre ikke funnet noe særlig relevant.  Med bakgrunn i det jeg har skrevet ovenfor, vil jeg tro det er rimelig å anta at det etter hvert vil skje endringer i nervesystemet på celleplan når man tvinger seg til å endre tankemønstre.  På samme måte som man kan trene opp muskler, trene ballferdighet eller bli god til å spille et instrument eller løse kryssord, tror jeg kommunikasjonen mellom nerveceller kan ”trenes opp” i hvordan man skal tenke mest hensiktsmessig.

 

Jeg har mange ganger vært forundret over hvor ofte de ulike terapiformene i psykiatrien virker å arbeide mot hverandre, snarere enn å komplettere hverandre.  Det virker åpenbart at målet vanskelig kan nås hvis man kun graver i fortiden, kun ber pasienten om å tenke annerledes eller kun deler ut medisiner.

Hvis det har vært uklart, vil jeg derfor presisere at den nevrobiologiske og kognitive tilnærmingsmåten etter min oppfatning kun vil være brikker i det totale bildet.

Menneskets natur er svært sammensatt.  I mange henseender gjenspeiles ikke dette i helsepolitikken.

De aller fleste har erfart på kroppen hvordan psykiske påkjenninger kan påvirke oss. Vi kan få hodepine av stress på jobben, vondt i magen når vi gruer oss til noe, vi merker kanskje at vi lettere blir forkjølet hvis vi er nedfor.

Gjennom mitt arbeid som fastlege slo det meg tidlig hvor ofte man kan ane sammenhenger mellom psykisk belastning og fysiske symptomer. Eksempelvis virker det som om pasienter med kroniske muskelsmerter i større grad enn andre har opplevd mye traumatisk i sine liv. Det virker som om deprimerte mennesker oftere sliter med infeksjoner. Summen av diagnoser er ofte større hos pasienter som har lidd psykisk overlast.

Interessen for kompleksiteten i menneskers sykdomsutvikling har økt de siste årene. Det virker mer og mer åpenbart at årsakssammenhengene bak sykdom må sees i et bredere perspektiv enn det som har vært vanlig i tradisjonell medisin. Dette kan virke selvfølgelig på mange, men likevel praktiseres ofte ikke faget med dette present.

bilde fra www.etsu.edu

bilde fra www.etsu.edu

I allmennpraksis oppleves det befriende at man omsider begynner å få integrert begreper som beskriver den reelle hverdagen i møte med pasienter og medmennesker. Allostase er blant disse. I kontrast til homeostase, en organismes evne til å bevare en indre stabilitet, beskriver allostase organismens evne til fleksibilitet i møte med ytre stressfaktorer. Dette innebærer at kroppen håndterer påkjenninger som sorg, smerte og stress ved hjelp av ulike mekanismer. Disse mekanismene, under samlebegrepet allostase, viser seg å være trettbare. Når «allostasen er overbelastet» vil man i følge denne teorien kunne utvikle sykdom. Det er ikke vanskelig å forstå at kompleksiteten i dette gir mange utfordringer i forskning på feltet. Likevel har de siste par tiår gitt oss noen forklaringsmodeller som hjelper oss til å få et konkret grunnlag for tidligere antagelser. Bruce McEwen beskriver i sin bok «The end of stress as we know it» (2003) allostatisk belastning; hvordan kan psykisk overlast fremkalle sykdom? Han gir også en beskrivelse av «wear and tear», eller, som A. L. Kirkengen så fint har oversatt det; «det som nærer og det som tærer». Interessen for feltet er på ingen måte ny. Eksempelvis var Hans Selye (f. 1907) kjent for sin stressforskning. Han skilte mellom positiv og negativ stress; Eustress definerte han som en positiv stresstype som øker vårt funksjonsnivå. Han beskrev at dette ga positive effekter og følelse av mestring. Prefixet «eu» betyr «god». Distress definerte han som noe negativt, som er vedvarende til tross for forsøk på å bli kvitt det. Det mente han kunne føre til angst, depresjon og tilbaketrekning.

 

bilde fra myworld-nanamips.blogspot.com

bilde fra myworld-nanamips.blogspot.com

 

Når kroppens «kamp-eller-flukt»-reaksjoner skal beskrives, refereres det ofte til HPA-aksen.HPA står for hypothalamus, hypofysen (pituitary) og binyrene (adrenal). Dette styrer både kroppens autonome nervesystem og hormonsystemet. McEwen beskriver hvordan disse systemene muliggjør fleksibel tilpasning til ulike utfordringer. Han skisserer hvordan de kan «utmattes» ved vedvarende belastning, og sikter da først og fremst til det Selye omtalte som distress. En overbelastning av allostasen hevder han at vil kunne gi nedsatt immunforsvar, dårligere fungerende regulering av autonome prosesser (blodtrykk, tarmfunksjon mm), hjerte- og karsykdommer, beinskjørhet, svinn av nerveceller og raskere cellealdring generelt.

Enklere formulert betyr dette at psykisk belastning kan resultere i fysisk sykdom.

Som vi ser, utfordrer dette den tradisjonelle inndelingen i medisinen i somatiske og psykiske lidelser. Moderne forskning gir oss stadig mer innsikt som gjør at vi må revurdere tidligere inndelinger. Mange diskusjoner omhandler i hvor stor grad arv og miljø spiller en rolle for utvikling av bl.a. sykdom. Disse debattene må redefineres i lys av viten om epigenetikk. Vårt DNA består av en genetisk kode som sier noe om hva slags proteiner som skal lages. Epigenetikk er vitenskapen om hvordan signaler fra omgivelsene utvelger, modifiserer og regulerer genaktivitet (Bruce H. Lipton 2010). Disse «signalene fra omgivelsene» omfatter et enormt spekter av faktorer som sult, skader, psykisk belastning osv. osv. Viten om epigenetikk visker ut vårt tidligere skarpe skille mellom arv og miljø.

 

TIME Magazine Cover: Why Your DNA Isn't Your Destiny - Jan. 18, 2010 - Genetics - DNA - Health & Medicine

TIME Magazine Cover: Why Your DNA Isn’t Your Destiny – Jan. 18, 2010 – Genetics – DNA – Health & Medicine

A-magasinet 20. mai 2011. Både omsorg og omsorgssvikt kan sette spor på barns gener og endre hvordan de virker. Av: HENRIK VOGT. MERKET FOR LIVET.

A-magasinet 20. mai 2011. Både omsorg og omsorgssvikt kan sette spor på barns gener og endre hvordan de virker. Av: HENRIK VOGT. MERKET FOR LIVET.

 

For å oppsummere så langt, vil jeg påstå at forskningen peker mot behovet for bredere forståelsesmodeller av mennesket. Dette gjør inndeling i båser uhensiktsmessig, og understreker betydningen av helhetlig tilnærming.

Pasienter med sammensatte, ofte diffuse, symptombilder utgjør en stor del av helseutfordringene våre, både helseøkonomisk, medisinskfaglig og ikke minst når det gjelder egenopplevd lidelse. Således vil det være av stor betydning både for enkeltindivider og samfunnspolitikken om vi kommer enda nærmere fornuftige forklaringsmodeller. Mennesker som plages og deres behandlere ønsker ofte enkle svar og enkle løsninger. Derfor pågår en vedvarende søken etter dette.

Dårlig økonomi kan nok bidra til allostasebelastning. Det sees ikke rent sjelden at pasienter med sammensatte symptombilder også sliter øknomisk. Deres situasjon blir ikke bedre av stadig søken etter behandlinger som ofte tærer ytterligere på lommeboken.

En god forklaringsmodell vil ikke isolert sett behandle sykdom. Likevel virker forståelse for egne sykdomsbilder på sikt å kunne bidra til hensiktsmessige endringer. Man skal heller ikke undervurdere effekten av innsikt i seg selv.

Hvilke konsekvenser bør så ovenstående forståelsesmodeller ha for helsepolitikken?

Etter min mening bør behovet for helhetlig tenkning i større grad gjenspeiles i utformingen av primærhelsetjenesten. I den nåværende hverdagen premieres fastleger økonomisk ved å ha mange, korte konsultasjoner. Fastleger er i en helt unik posisjon til å få en breddeforståelse av det enkelte menneskes bakgrunn psykososialt, kulturelt og biologisk. Det bør derfor legges til rette for mer tid til den enkelte, slik at muligheten for slik kartlegging enklere lar seg gjennomføre ved behov. Det er ingen hemmelighet at allmennleger er en svært heterogen gruppe med ulike interesser, styrker og svakheter. Det bør tas høyde for at ulike leger velger ulike tilnærmingsmåter. Slik situasjonen er i dag, er det ingen tvil om at leger som ønsker målbar effektivitet på kort sikt verdsettes høyest utifra et takstsystem.

Det er også et paradoks at man ser økende grad av spesialisering samtidig som oppmerksomheten omkring helhetlig tilnærming øker. Fastlegene står etter hvert igjen som den eneste gruppen i helsevesenet som gis grunnlag for utvikling av kompetanse til å integrere alle brikkene i menneskets «puslespill». Det er ikke mulig både å være maksimalt oppdatert innenfor alle fagfelt samtidig som man skal ivareta helheten. Generalister i spesialisthelsetjenesten er derfor et stort savn.

 

Håper dette er tilbakelagt…. (bilde fra melivet.com)

Håper dette er tilbakelagt….
(bilde fra melivet.com)

 

Jeg tror altså ikke dagens helsevesen er optimalt organisert for helhetlig tilnærming til pasienter.  Håper dere der ute vil være med på diskusjon!

 

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.